En kjent leveregel sier at vi alltid vil ha det vi ikke kan få, og i min jobb er dette intet unntak. Mens jeg går og vasker minnes jeg valgkampen, hvor alt var møkkete og jeg ikke kunne skifte en pose med søppel, før den neste var fylt opp. Nå vasker jeg over de allerede rene gulvene fra sist uke, en gang til. Søppelet trenger ikke tømmes, for den har ingen fylt opp heller, og stolene står der jeg satte dem sist, på bordet. Jeg skulle ønske det hadde vært fullt av rotete folk her igjen.

Når jeg kommer på jobb, er kontoret alltid tomt. Jeg møter ingen sekretærer, ingen styremøter, ingen lokallag, ingenting!

Og folk lurer på hvorfor det går så ille med SV?

Fra perspektivet til en vaskehjelp er det to grupper jeg kan se på kontoret. Den ene er den politiske eliten, som en gang i blant kommer løpende innom, henter seg en kopp kaffe, slenger fra seg avisen, og løper videre på viktige ærend. Den andre gruppen er også den eneste formen for grasrot dette fylket har, nemlig en gruppe tenåringer. Det finnes ingenting mellom den lille gruppen ”elite”-politikere, og partiets folkelige alibi, ungdommene.

Og folk lurer på hvorfor det går så ille med SV?

Jeg har lurt på hvordan et parti som kalte seg Sosialistisk Folkeparti har endt opp som et parti uten folk. I krisetider har partiet forsøkt å fokusere på det aller viktigste, forsøkt å være der hvor vi var mest synlig for flest. Vi har gått offentlig ut og kritisert private selvskaper for effektivisering, for det er jo dette vi har spart kruttet til. Her ønsker jeg å stoppe opp og peke på en annen kjent leveregel, som heter ”Du skal feie for din egen dør”. Slik jeg ser det, har ingen effektivisert mer enn mitt egent fylkeslag gjør. Det som må gjøres skal helst siles, slik at den effektive eliten kan konsentrere seg om de enda viktigere oppgavene, og der skolering, debattrening, aksjoner og medlemsmøter en gang var, er det nå bare en stor bunke med regninger, som alle er for opptatt til å betale.

Og folk lurer på hvorfor det går så ille med SV?

Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å ”bare drive med det viktigste”. Som ung har vi lært at ingenting kommer uten arbeid, og i min jobb vet jeg at ingenting blir rent hvis jeg ikke vasker det rent. Prioriteringene omkring hva som er det viktigste arbeidet på lokalt nivå må endres. Å jobbe i kulissene skaper ingenting permanent, men å bygge et folkelig engasjement kan være nøkkelen til en bedre framtid.